Gjør globaliseringen at vi blir mer like hverandre?

Globaliseringen er en utvikling og prosess som bringer verdens land nærmere hverandre. Den globale utviklingen har betydning for flere områder, vi knytter stadig tettere politiske, økonomiske og kulturelle bånd med våre medland. Særlig den økonomiske globaliseringen har økt, og Norge er en stor del av den. Vi eksporterer nemlig både olje og fisk, mens vi også importerer biler fra blant andre Japan, Tyskland, Frankrike og England, frukt fra Sør-Amerika og lignende. Store bedrifter og kjeder sprer rundt om i hele verden. Statoilhydro opererer i 40 av verdens land, og Starbucks kaffebar er å finne i Den Forbudte By i Beijing, Kina. I Norge kjøper hamburgere på amerikanske McDonald’s og drikker Coca Cola til. Til middag spiser vi retter fra alle verdens land, f. eks italiensk lasagne, indisk tandori-kylling og mexicansk taco, uten å tenke så mye over det. Også politisk har vi kommet nærmere hverandre ved hjelp av blant annet internasjonale avtaler og organisasjoner som NATO, FN og EU. Verdens land blir mer og mer avhengige av hverandre og viktige avgjørelser blir tatt på tvers av landene. Det er sjelden et land kan ta egne, store beslutninger, uten at andre land er involvert. Det er fordi vi har kommet så mye tettere hverandre og flere ting angår oss alle.

Så kommer vi til den kulturelle delen. Den delen som er mest synlig for allmennheten. Den delen vi legger merke til når vi går i gatene, besøker andres hjem, spiser på restaurant, eller ser på fjernsyn. Globaliseringen har ført til at vi nå lever i et flerkulturelt samfunn, hvor vi lett blir påvirket av hverandres kulturer og holdninger. Norge, som alle andre land, har vår egen kultur og identitet i vår klesdrakt, mat, kunst og litteratur, musikk, i vårt flagg og ikke minst språk. Språket er en svært viktig del av et lands identitet, og norsken er intet unntak. All påvirkningen vi får fra andre land og andre språk, er med på å vanne ut vårt eget. Da er det spesielt engelsken som eter seg inn over vårt språk og mange andre også, fordi det er det språket som blir brukt i internasjonal sammenheng. Det er derfor viktig å ha en bevisst holdning til akkurat dette, slik at ikke språket vårt dør ut.

Vi kommer lettere i kontakt med andre nasjoner samtidig som andre nasjoner lettere kommer i kontakt med oss. Vi kan kommunisere med verdens befolkning over internett. Vi kan reise til andre siden av jorden i løpet av noen timer. Vi kan ta utdanning i andre land, og andre lands befolkning kan ta utdanning i Norge. Dette gjør at vi møter nye mennesker, kulturer og verdier og vi får nye impulser. Vi blir inspirert av andre lands kultur og livsstil og plukker opp elementer som vi tar med i vår egen væremåte.

Foreløpig er vi vår egen sterke nasjon, men jeg har en følelse av at hvis dette fortsetter i samme retning, vil vi miste mye av vår egen identitet og nasjonsfølelse. Det er helt klart at denne innskrumpingen av verden vi lever i, gjør at vi blir mer sammensveiset og påvirket av hverandre. Da er det de største og sterkeste nasjonene som dominerer og har størst påvirkningskraft i forhold til de andre landene. Norge er bare et lite land i den store verden og vi kan lett bli overkjørt av de mektige og dominerende kulturene. Da er det fort gjort å bli lik andre land i deres væremåte og holdninger. Konsekvensene av globaliseringen er både positive og negative. All produksjon av diverse varer, og transport over landegrensene fører til økt forurensning som ikke er det beste for miljøet vårt. Men så får vi et økt bekjentskap til andre lands kulturer og politikk, som kanskje fører til at evnen til samarbeid mellom land vil øke? Samtidig så gjør det at vår lille nasjon må streve litt med å bevare det norske, når vi får så mye internasjonal kultur tett oppi oss. Så lenge vi har en bevisst holdning til dette, og er med på å bevare den norske kulturen, vil den bestå.

Kilder:

Ung.no

Wikipedia

Nyagenda

Rorg.no

Slideboom.com


Daria.no

Ny agenda, av Borge, Lundberg og Aass for Cappelen Forlag, 2006

Misjonen på p4

Misjonen er et radioprogram som går på p4, fredager fra klokken ti til tolv. Programlederne er de velkjente komikerne Atle Antonsen og Johan Golden, som blander sin kunnskap, ironi og humor til et lattermildt radioprogram fullt med satire. De tar opp aktuelle saker, både store og små, og er veldig glad i innspill fra lytterne. Programlederne oser av selvtillitt i både holdninger og måten de prater på, og det gjør at det blir morsomt å høre på. De omtaler seg selv som fasit på det meste.

Programmet deles inn i time en og time to, men utover det virker det ikke som de har en særlig struktur over programmet. De har en jingel i starten av programmet og vignetter som kommer etter reklamepausene. De har noen spalter som dukker opp i enkelte programmer, og til disse spaltene har de egne vignetter. Et eksempel er spalten "Golden Duck" der Johan forteller om sine uheldige opplevelser. Ofte lager de også nye spalter underveis ettersom nye saker og nyheter dukker opp, og da finner de opp nye vignetter. Man kan få et inntrykk av at programmet inneholder svært mye improvisasjon.

Antonsen og Golden ble ansatt i p4 da lytterne savnet humoristiske program på kanalen. Hovedfunskjonen med dette programmet er rett og slett å få folk til å le.

Lytt til misjonen her!

Hedda Gabler, litt grundigere

Hedda Gabler er hovudperson i dramaet. Ho er datter av general Gabler og er ei yndig frøken som mange menn vil ha. Hedda er gift med Jørgen Tesman. Likevel kallar Ibsen dramaet for ”Hedda Gabler”. Det er nok fordi ho helst skal kjennast som dotter av generalen, enn Tesman sin hustru. På den måten blir ho sett på som ei sjølvstendig dame, og det er ho jo på mange måtar. Ho er ei flott jente med eit skjønt ytre. ”Ansikt og skikkelse edelt og fornemt formet. Hudfarven er av matt blekhet. Øynene er stågrå og uttrykker en kold, klar ro. Håret er smukt og mellembrunt, men ikke synderlig fyldig. Hun er kledd i en smakfull, noe løst sittende formiddagsdrakt” (Sitat fra skoleutgaven, side 16). Ei slik jente er populær blant mennene.

Ho gifta seg med Tesman for ho trengde ein forsørgar og ho trodde han ville nå langt. Hedda sin lykke, og ekteskapet saman med Tesman, avhengar av at Tesman får stillinga som professor/doktor. Det byggjar seg opp ein konflikt i dramaet då dei får vite at Tesman har fått ein konkurrent om stillinga, nemleg Heddas gamle flamme, Eilert Løvborg. Han skriv bøker, og har nyleg skrevet eit manus, saman med Heddas gamle skolevenninne, fru Elvstedt. Manuset får mykje ros, og Løvborg virkar som ein mykje mer vellukka mann enn Jørgen Tesman. Dette likar ikkje Hedda.

Hedda verker ulukkeleg i rollen som Tesman sin kone. Ho er nygift og bor i draumehuset hennar, og burde jo vert glad! I dramaet framstillast det som om ho har gifta seg med ”feil” mann. Ein mann som ikkje kan ta vare på ho slik hu ynkjer. Ho er ein sjølvopptatt og egoistisk person, og oppleves som om ho alltid ynskjer seg noko betre. Noko merr enn det ho allereie har! Når ho ikkje får det slik ho vil, går det ut over dei andre rundt henne. Personene rundt hennar opplever ho gjerne som ein narsisisstisk person. Dei som ikkje blir betatt av hennes vakre ytre og manipulerende ord, er kanskje litt kritiske til ho. På den måten at dei ser koss ho oppfører seg. Det gjer muligens fru Tesman (tanten). Hedda oppførar seg hoven ovenfor andre personer. Til dømes tanten til Tesman, som er ein viktig person for han, når ho kritiserar den nye hatten hennar. Då Fru Elvstedt som er god ven med Løvborg, kjem inn i bilete, oppleves Hedda overlegen og falsk mot ho, slik at ho kan få den informasjonen ho vil ha. Ho utnytter og manipulerer henne, for det er slik Hedda er. Hedda fortell fru Elvstedt at ho ynskjer å ha kontroll over ein menneskjeskjebne. Dette får ho på ein måte, då ho seinare i stykket brenn det gode manuset til Løvborg.

Hedda har vokst opp med ein streng general som far. Ho fekk aldri nokon form for berøring eller kjærtekn i oppveksten, og det sjår man igjen nå når ho e vaksen. Ho verkar like kald og ufølsom som ein general. Ho er muligens redd for nærheiten til menn. Det kan virke som om Hedda eigentleg er ”mannen” i forholdet deira, på måten ho er på. Ho er den dominerande personen, sjølv om dei lev i eit mannsdominert samfunn. Ho har ein del maskuline sidar, til dømes at ho skyt med pistolar når ho vil ha det litt kjekt. Desse pistolane blir ofte nevnt i ulike samanhengar, og etter kvart kan ein tenkja seg at Hedda vil ta sitt eiget liv. Det er slik dramaet ender.

Engelsk dominanse på 17.mai!

I alle dager... Nylig hørte jeg på radioen at årets 17.mai-tale i Sandnes, skal holdes av Mary Miller. MARY MILLER! Engelsktalende Miller, fra Skottland, skal stå bak nasjonaldagshøydepunktet i Sandnes by. På 17.mai! Vi er alle klar over at verden er inne i en globaliseringsprossess som er ustoppelig, og landet vi bor i blir stadig mer flerkulturelt. For eksempel språk som engelsk blir spesielt mye brukt for tiden. Det er jo interessant dette, et flernasjonalt land. Men å legge opp nasjonaldagen vår, den NORSKE nasjonaldagen, til rette for at en utlending skal tale, synes jeg ikke noe særlig om. Vi er jo gode i engelsk, vi unge og nylærte, men tenk på alle eldre mennesker som kommer for å få med seg denne begivenheten. De får nok ikke med seg alt som blir sagt, nei! Og denne gruppen bryr seg ofte mest om taler og tradisjoner. Hva har egentlig Mary Miller å si i en tale på 17.mai?? Hun er jo ikke norsk engang! Jeg er glad jeg skal feire dagen i Stavanger...